Mammaentiltre | 22 år, og gravid med nummer tre

SheIn -Your Online Fashion Cardigan Sweaters

Niklas 2 uker gammel

  • 17.08.2017 - 20:00

 

Det er helt utrolig hvor fort tiden har gått etter at jeg fikk Niklas. Tiden på sykehuset føltes lange og triste, men etter at jeg kom hjem så har tiden bare flydd av gårde. Niklas er allerede 2 uker gammel i dag, og han forandrer seg for hver dag som går. I løpet av tiden på sykehuset så har han slitet med å få i seg mat, så han gikk veldig mye ned i vekt. I dag så var vi på helsestasjon igjen, og han har faktisk lagt på seg 70 gram på to dager. Så nå veier han 2970 gram, og fødselsvekta hans er 3010, så det går fremover og det er jeg så utrolig glad for. Jeg var faktisk veldig nervøs for å dra på helsestasjon i dag fordi jeg var så redd for at han ikke hadde lagt på seg nok, men nok en gang så overrasker han. Han har begynt å spise mye bedre nå en det han gjorde før, og det er så godt at det går den riktige veien.

Hadde angst for å miste et lite spedbarn

  • 16.08.2017 - 21:06

Nå er jeg veldig stolt over lille Niklas. Som jeg har sagt så har jo han vært veldig vanskelig å få i mat, og er jo litt det enda også. Men i går kl 21 så fikk jeg faktisk i han mellom 75-80 ml på flaska. Og det samme skjedde ved 12 tiden i natt og en gang til i natt, og i dag tidlig. Men så har han vært litt vanskelig igjen, og jeg har da bare fått i han 40 ml, men istad ved halv 7 tiden så fikk jeg i han 80 ml. Så dette her går virkelig fremover og jeg kjenner jeg blir så utrolig glad. Det er så mye forandringer jeg merker på han siden da vi lå på sykehuset.

Når jeg lå på sykehuset så var jeg rett og slett små redd for hvordan ting ville bli. Ikke fikk vi i han mat nesten og han kom med mange rare lyder, og mistet pusten inni mellom. Jeg skal innrømme at jeg gikk rundt å var redd for at jeg kom til å oppleve at jeg kom til å miste et lite spedbarn.  Jeg ble deprimert mens jeg var på sykehuset fordi jeg konstant gikk rundt å hadde angst for hva som kom til å skje. Jeg fikk både mange gode nyheter på sykehuset, men jeg fikk også mange skuffelser mens jeg lå der. Jeg hadde aldri ro rundt hodet mitt, og gikk bare rundt å tenkte på alt mulig rart. Ikke nok med det at jeg lå på sykehuset med et sykt barn, jeg hadde også to barn som var hjemme som savnet meg, og jeg savnet de. Det gjorde ikke ting noe lettere for å si det sånn!

Nå er jeg hjemme og alt går så utrolig bra med Niklas. Det er akkurat som om at jeg har en helt ny baby i forholdt til på sykehuset, noe som er så utrolig positivt. Jeg blir så stolt hver gang jeg merker en liten forandring på han. I morgen så skal jeg en liten tur på helsestasjon igjen for å se om han har gått opp litt mer, og det håper jeg virkelig at han har gjort. Det er litt rart om han ikke har gjort det med tanke på hvor mye mat jeg faktisk har fått i han nå. 

Jeg er redd han ikke får i seg nok mat

  • 15.08.2017 - 17:12

 

I dag så har det vært planleggingsdag i barnehagen til Marius, og det er det i morgen også. Hva vi skal finne på i morgen det vet jeg ikke. Merker det blir litt kjedelig for Marius å bare gå hjemme en hel dag, men det er liksom ikke så lettvint og bare reise bort akkurat når jeg vil nå som jeg har fått en baby i hus. Jeg må planlegge litt bedre før jeg kan finne på noe! 

I dag så har vi vært en tur på helsestasjon med Niklas. Han får jo nå tett oppfølging ang vekten hans. Han hadde bare gått opp 10 gram fra i går til i dag, og det er jo ikke akkurat så mye, men det går jo uansett den riktige veien, han hadde i hvert fall ikke gått ned i vekt. Han har spist litt mer mat i dag enn det han gjorde i går, så jeg håper at han har gått opp enda mer neste gang vi skal på kontroll igjen. Jeg skal innrømme at jeg er veldig redd for at han ikke skal få i seg nok, men samtidig så må han jo ha fått i seg litt også. Han har jo alltid noe i bleia når jeg skifter på han, og hadde han ikke fått i seg nok så hadde det jo ikke vært så mye i bleia hans de gangene jeg skifter på han.

Han er også en veldig rolig baby, og det er veldig godt. Han gråter bare hvis han er sulten eller hvis bleia er full og hvis han vil ha kos, noe han forresten vil ha storsett heletiden, haha. Det er tydeligvis bedre å ligge og sove på fanget til mamma en i senga si. Det gjør meg ingenting på kveldstid, men på dagen så kan jeg ikke sitte med han i fange heletiden. Jeg har jo andre oppgaver å drive med hjemme også, men der er jeg også litt heldig egentlig, for hvis jeg ordner til han på gulvet så ligger han der og er helt stille sånn at jeg får gjort litt smått allikevel. Og han har to store brødre som virkelig passer på han. 

Endelig hjemme ifra sykehuset

  • 14.08.2017 - 21:52

I går så kom jeg endelig hjem igjen ifra sykehuset. Egentlig så skulle jeg være på sykehuset til i dag, men jeg spurte rett og slett bare om lov til å kunne få lov til å reise hjem en dag før, og heldigvis så gikk det i orden. Jeg så ingen grunn for å være der en dag ekstra når det hadde gått så bra i noen dager i forveien uansett, og det var også de som jobbet der enige i.

Det har vært mange vanskelige dager på sykehuset. Jeg har jo blogget litt om det! Jeg har aldri vært så redd noen gang for at det skulle skje noe med barnet mitt. Det var ikke noe koselig at han måtte ligge med masse ledninger og at det kom pipe lyder og det så ut som at han skulle miste pusten opp til flere ganger. Vi er ikke helt hundre prosent sikre på hva som har gjort at ting har vært slik, men de mistenkte jo det at han kanskje ikke var helt moden nederst ved pusterøret. Han mistet jo pusten i det de tok han ut av magen min, så det kan ha noe med fødselen å gjøre, eller så kan det være en annen grunn for det. Han lå jo veldig rart til når han lå i magen, så det er mulig det er noe av grunnen til at ting har vært slik det har vært.

Ting går heldigvis mye bedre nå. Han hadde også problemer med å spise mat mens vi lå på sykehuset, men det kommer seg sakte men sikkert. Han er snart to uker gammel og spiser bare mellom 40-50 på flaska og skulle vel egentlig ha spist mer en det. Så jeg må gi han forsterket melk sånn at han legger på seg selv om han ikke drikker så mye av flaska. Jeg håper dette er noe som kommer til å bli bedre ganske fort!

Jeg fikk ikke engang lov til å ha han innpå rommet sammen med meg den første tiden, så hvis jeg skulle være sammen med mitt eget barn så måtte jeg sitte innpå et rom der det lå andre babyer, og der det var andre foreldre og ansatte som satt. Jeg kjente jeg ble veldig lei av det, men det var jo selvfølgelig for det beste for barnet mitt, men jeg følte meg på en måte litt som en mislykket mamma på en måte. Etter vært så kunne jeg i hvertfall ha han innpå rommet sammen med meg på dag tid, men han hadde fremdeles ledning på seg, men det var heldigvis mindre ledninger på han. Og kort tid etterpå så fikk jeg beskjed om at han ikke trengte noen ledninger på seg i det hele tatt. Jeg ble så utrolig glad når jeg fikk høre det, og min siste natt så kunne jeg også få ha han innpå rommet mitt om natten også, det var så utrolig godt å kunne få den ordentlige følelsen på at jeg faktisk hadde blitt mamma, og at jeg kunne få lov til å ta meg av mitt eget barn helt alene. 

Nå er jeg glad vi er hjemme, også håper jeg bare at han kan bli enda litt flinkere med mat spisinga si, og at han kan legge på seg litt mer. Jeg skal heldigvis oftere på helsestasjon for å følge opp vekten hans, og det er en god trygghet for meg, da finner jeg i hvert fall ut om han legger på seg eller ikke.

Han ligger med hjertemåler og pulsmåler

  • 08.08.2017 - 14:44

Tenkte jeg kunne gi en liten lyd fra meg igjen. Jeg ligger fremdeles på sykehuset og skal ærlig innrømme at jeg lengter veldig mye hjem. Jeg vil hjem til de andre barna mine og jeg vil hjem til hverdagen. Det er veldig mye som har skjedd og fremdeles mye som skjer her på sykehuset.

Niklas fikk jo en litt tøff start på livet, men han klarte seg. Etter vært fant de ut at han sliter litt med pusten sin etter et måltid, så han har nå vært på overvåking igjen i to dager for at de vil sjekke han ordentlig. Så han ligger nå med hjertemåler og pulsmåler, og alt som er døgnet rundt og har nå gjort det i to dager nå. Det eneste de har funnet ut er at han kan ha en umoden brusk av noe slag i halsen. Det var ikke noe farlig og det var noe han ville vokse fra seg.. 

Problemet nå er egentlig det at han blir så trøtt og sliten hver gang han spiser mat. Så måltidene hans blir ikke så store. Han er 5 dager gammel allerede og spiser fremdeles bare mellom 20 og 30 ml på flaska, og det er ikke akkurat mye. Så nå håper vi alle på at han bare kan få i seg mer mat, sånn at han kan vokse seg større og blir litt sterkere i kroppen, og først når vi får han til å spise mer mat, så er det ikke sikkert at han blir så sliten etter måltidene og sliter nok ikke så mye med pusten etterpå.

 

Bilder av to stolte storebrødre!♥ Og begge to vil ha oss hjem♥

Det ble en dramatisk start på livet

  • 05.08.2017 - 09:45

Hei, og god morgen!

Barsel tiden min ble ikke helt slik jeg så for meg at den kom til å bli. Når Niklas kom til verden så ble det en veldig dramatisk start. Så jeg har til og med sovet uten han i to dager nå, fordi dem vil følge med på han selv etter det som skjedde når han ble født. Han har fått opplevd litt på kort tid, men heldigvis så har han det bra nå, og han kommer seg bare mer og mer. Jeg fikk jo ikke med meg når på dagen lille Niklas kom til verden eller, men det har jeg funnet ut av nå. Han ble født 3 august kl 12:39! Og jeg var innpå rommet mitt kl 16:00, så det var ikke så mye tid jeg fikk med Niklas den første tiden. Men jeg har uansett fått kost masse med han de gangene jeg har fått sett han. Han er en veldig rolig og kosete gutt. 

 

Nå fremover så skal jeg få ha han selv, endelig. Det har ikke vært noe morsomt å ikke kunne ha han på rommet selv, men jeg er jo glad for at de ville ha en bedre oversikt over han, sånn at noen fikk fulgt med på han hele tiden. Nå er heldigvis alt i orden med Niklas, og jeg skal få ha han selv.

Den første dagen så var han veldig kvalm og pustet tungt, også var han rett og slett litt blågrå i huden. Så jeg er veldig takknemlig for at de på sykehuset har tatt seg godt av han. Nå har han en kjempe fin farge på huden sin,  så han har virkelig kommet seg. Jeg er så takknemlig for at alt gikk så bra som det gjorde. Jeg kjenner jeg blir lei meg bare av tanken på alt som har skjedd, og hvordan ting egentlig kunne ha blitt hvis de på sykehuset ikke hadde gjort det de gjorde på slutten. Noen minutter med feil den dagen, så er det ikke sikkert at Niklas hadde vært her i dag, og kanskje ikke jeg eller. Men alt går bra med Niklas nå, og lillehammer sykehus har vært kjempe flinke.

Ellers så har jeg det bra. I går så fikk jeg gått en god del, noe som var ganske vondt på førsten, men det gikk faktisk veldig greit rimelig fort, det var bare veldig ømt og stivt i arret på magen med engang, også ble det bedre. Jeg fikk også tatt meg en god dusj, og fikk på meg litt andre klær. Det var rett og slett veldig deilig, haha. Følte meg i mye bedre form med engang!

Jeg fikk også besøk av mamma igjen, og tanta mi og broren min Sindre. Jeg synes det er veldig koselig med besøk nå som jeg ligger på sykehuset. Det er jo ikke akkurat så mye å finne på her. Så jeg er veldig glad i besøk nå om dagen, haha! Når mamma og dem kom hit i går så gikk vi opp for å besøke Niklas der han lå, så da var det Sindre som måtte kjørte meg i rullestol. Jeg fikk beskjed om å ikke gå for langt, fordi jeg har mistet veldig mye blod etter fødselen, også har jeg alt for lite jern i kroppen, så jeg må ta det litt mer med ro, så jeg ble kjørt i rullestol i går.

Og i dag så får jeg besøk av Marius. Det gleder jeg meg veldig til, jeg er veldig spent på hvordan han blir når han for se lille broren sin for første gang♥

Velkommen til verden, Niklas♥

  • 04.08.2017 - 09:34

Nå har endelig dagen kommet. I går den 3 August så ble lille Niklas født. Han var ikke store gutten, han veide bare 3010 gram og var 33 cm lang. Han er nok litt større men de ville ikke måle han ordentlig i går, det ble en dramatisk fødsel!

Jeg våknet av rier i går når klokka var rund halv 6 på morgen. Når jeg da gikk på do så begynte det å renne litt blod av meg, så jeg ringte både mamma og føden på sykehuset, og da fikk jeg beskjed om å komme på sykehuset med engang.

Når vi kom frem så fikk jeg beskjed om at jeg allerede hadde 9 cm med åpning. Og lille gutt lå jo ikke i hodeleie, noe de skulle prøve å ordne på fort som mulig for noen dager siden egentlig, men fikk jo aldri høre noe. Så de fikk tatt en ultralyd av meg når jeg lå der i går, og da lå han med rumpa ned. De ville vurdere hvordan de skulle ta fødselen, om de skulle la meg ta en setefødsel eller keisersnitt.

De kom frem til at de ville ta setefødsel på meg fordi sist jeg fødte så var Marius veldig stor, og det var ikke Niklas. Så de regnet med at jeg kom til å takle en setefødsel veldig fint! 

Jeg lå i noen timer med masse vonde rier. Vannet mitt gikk aldri, så det tok litt tid. Etter vært så fant de ut at de bare skulle ta vannet mitt, så jeg skulle få bli ferdig - men det gikk ikke så bra! Da de tok vannet så var det beina på lille gutt som kom først, også skjedde det noe med navlestrengen, så Niklas sluttet å puste. Det ble mye dramatikk inne på rommet da. Lille gutt sluttet å puste og jeg ble borte litt, så da ble det hastekeisersnitt på meg i går. Jeg husker panikken det var rundt alle på sykehuset, og jeg hadde smerter som jeg aldri har kjent før. Plutselig så lå jeg på operasjonsbordet og fikk narkose og resten husker jeg ikke. Da ble jeg borte, og våknet igjen når klokka var ca 15:00! 

Derfor de ikke fikk målt Niklas ordentlig er fordi han ble liggende i klem inne i magen min, så de var redde for at det hadde skjedd noe med han. Så de ville ikke strekke på han i går. 

Det ble en hard start, med en nær døden opplevelse på oss begge. Men vi overlevde og vi har det bra nå!♥

Hva som ligger bak navnet til Joachim

  • 06.06.2017 - 16:00



Når jeg skulle finne navn til Joachim, så satt jeg lenge å tenkte ut hva jeg skulle kalle han. Jeg ville egentlig ha et navn som betydde noe, og ikke bare ta et navn bare for å ta et navn. Jeg tok all ansvar med å velge navnet til Joachim alene, og det var heldigvis greit for pappaen hans også. Når jeg var rundt 11 år til 13 år så var jeg veldig glad i å høre på musikk, og hørte veldig mye på noe som heter H.I.M! Også hadde jeg en onkel jeg så veldig opp til, og som alltid hadde vært der for meg i alle år. Han er bare 4 år eldre enn meg, så vi har gjort veldig mye sammen og har opplevd veldig mye sammen. Vi var nesten som søsken en god periode, så navnet hans var også noe jeg ville ha i navnet på min første sønn. Min onkel heter nemlig Kim, så der kommer navnet Joachim. Han skrives jo som dere ser JoacHIM, men vi sier jo JoaKIM. Så grunnen til navnet hans er rett og slett på grunn av min musikk smak for mange år siden, og etter min onkel som jeg så opp til i mange mange år. Jeg er fremdeles veldig glad for navne valget. Jeg tror faktisk ikke at alle egentlig har visst grunnen til navnet hans før. Det er ikke noe jeg har sagt til noen. Eller den som fikk vite grunnen til det var faktisk mamma, og det husker hun veldig godt fremdeles også, så det navnet satte nok spor i henne også, haha!

Jeg liker best navn som har en mening, eller en historie! 

Ikke et helt vanlig liv som 16 åring

  • 12.05.2017 - 21:26

Jeg har ikke akkurat levd mitt liv som 16 åring på samme måte som alle andre har gjort. Når jeg var 16 år så fant jeg jo ut at jeg ventet mitt andre barn allerede. Jeg husker at jeg ble livredd av den tanken, men samtidig så følte jeg meg ganske rolig av tanken på det også. Når jeg fant ut at jeg var gravid med nummer to som 16 åring, så fant jeg veldig fort ut at jeg ville flytte ut ifra huset til mamma. Jeg ville klare alt av ansvar selv uten at mamma skulle si noe eller gjøre noe. Jeg ville klare alt helt selv. Joachim var jo ikke helt klar for å flytte med meg på den tiden, så han ble faktisk boende hos mamma mens jeg flyttet. Jeg følte meg litt jævlig når jeg bare flyttet ifra barnet mitt, men det var det mest riktige for oss alle sammen. Heldigvis så flyttet jeg ikke noe lenger en 5 min unna mamma med å gå, så jeg var ofte borte hos mamma både som gravid og tiden etter. 

Så allerede som 16 åring så har jeg vært veldig selvstendig, og jeg er fremdeles veldig glad for at jeg tok den sjansen å flytte ut. Jeg flyttet jo også sammen med pappaen til Marius, så jeg var jo ikke helt alene med ansvaret, men jeg fikk leve et ordentlig liv sånn som de som skal bli mødre skal gjøre. Jeg følte på en måte at jeg hadde fått en ordentlig familie når jeg flyttet for meg selv sammen med en samboer. 

På førsten når jeg skulle sove i min egen leilighet så var jeg veldig redd å lengtet hjem for å være ærlig. Det var litt skummelt å skulle bo alene, og hvis samboeren min var borte så var jeg helt alene - det var bare skummelt de første dagene heldigvis. Det tok egentlig ikke så lang tid før jeg elsket å bo i min egen leilighet. Men det var mye ansvar å bo for seg selv. Plutselig så måtte jeg vaske klær og henge opp klær, og jeg måtte vaske hele huset, og jeg måtte lage middag hver eneste dag, og selvfølgelig handle inn mat som vi skulle ha. Det var litt morsomt på førsten, men etter vært så ble alt et ork, haha. Men jeg har vokst veldig mye av å ha flyttet for meg selv i ung alder. Hadde jeg ikke hatt noen barn i det hele tatt, så ville jeg nok ha bodd hjemme hos mamma litt lenger, men når jeg fikk barn og da i alle fall barn nummer to, da syntes jeg det var på tide å stå på mine egne bein og ta ett ansvar med å flytte i egen leilighet!







 

Jeg er veldig stolt

  • 04.04.2017 - 19:52

Jeg må jo innrømme at jeg er veldig stolt over hvordan jeg faktisk har klart meg med tanke på at jeg fikk min første sønn som 13 åring, og at jeg fikk min andre sønn som 16 åring. Jeg flyttet til og med for meg selv allerede som 16 åring fordi jeg ventet et barn til. Jeg husker jeg var så stolt over at jeg endelig hadde fått min egen leilighet som jeg kunne bestemme over, samtidig som at jeg skulle få barn nok engang. Jeg hadde kontakt med barnevernet begge gangene, og begge gangene så klarte jeg å vise for de at jeg var en flink mamma. Jeg var så glad når jeg fikk beskjed om at de ikke hadde noen grunn til å følge med på meg lenger, fordi de så at jeg var en god mor!

Når jeg tenker meg om så har jeg virkelig klart livet som ung mor to ganger ganske så greit. Jeg har virkelig fått gjennom gått mye i løpet av livet, og jeg har hatt veldig mange nedturer opp igjennom årene som ung mor, men herregud så stolt jeg egentlig er over meg selv med tanke på at jeg har klart meg så bra som det jeg har gjort, selv om jeg har hatt verdens verste mot gang mot meg.


 

Jeg har klart å gi barna mine den tryggheten de fortjener, og de har tak over hodet og alltid mat på bordet, og de får til og med ting de vil ha i ny og ned. Jeg har alltid hatt regler på barna mine. Jeg er den type mammaen som synes at alle barn i alle hjem skal ha regler å forholde seg til. 

Når det gjelder Joachim som går på skolen, så er det alltid lekser med engang han er ferdig på skolen eller så får han ikke lov til å gjøre noe annet før det er gjort. De begge to har inne tider når de er ute. Joachim har lov til å være ute litt lenger en Marius med tanke på at han er litt eldre. De begge to skal ta med tallerken sin tilbake på kjøkkenet når de er ferdig med å spise. Og jeg synes de skal kaste søpla i søpla å ikke på bordet eller andre plasser. Når de har lekt på rommene sine, så skal de også rydde opp igjen. Og de skal ikke sitte så lenge på nettbrett i hverdagen, de har lov til å sitte litt lenger på nettbrett i helgene, men det er bare hvis det er stygt vær ute. Er det fint vær så synes jeg at de skal prøve å være mer ute en inne. Som dere ser så er det ikke strenge regler jeg har, men det er uansett regler - og det er noe jeg synes er viktig i alle hjem. 

Ødelegger livet med å få barn

  • 22.03.2017 - 19:35

Hvorfor har jeg ødelagt livet mitt bare fordi jeg har barn? Hvorfor er det alltid sånn at hvis man får barn uansett ung eller ei så skal noen komme å si at vi ødelegger livene våres av å få barn? Livet blir slettes ikke ødelagt av å få barn. Vi blir forpliktet, men vi ødelegger ikke livet for det. Alle er forskjellige, og heldigvis for det. Noen synes kanskje det å bli forpliktet til livet er skummelt, mens andre liker det. Jeg trives veldig med å være mamma, og tror livet mitt hadde føltes mer "ødelagt" om jeg ikke hadde hatt barn. Jeg lever for barna mine, og angrer ikke på at jeg har barn i det heletatt. Jeg ble mamma litt for ungt, men jeg har virkelig vokst på de årene som mamma også, men jeg anbefaler ingen til å få barn så tidlig, men uansett så har jeg ikke ødelagt livet mitt av det. 

Jeg hadde ikke et fint liv før jeg ble gravid eller ble mamma for første gang. Jeg har alltid vært den alle har sett ned på, og den alle pratet dritt om. Når jeg ble gravid og mamma for første gang, så ble ikke ting noe bedre for å si det sånn. Jeg ble snakket enda mer stygt om, og fikk dritt slengt etter meg uansett hvor jeg viste meg - men fy fader så mye sterkere jeg har blitt på grunn av alle de fæle menneskene. Jeg vil på mange måter si at barna mine har reddet livet mitt, og ikke ødelagt livet mitt. Hadde ikke jeg fått barna mine, så er det ikke engang sikkert at jeg hadde sittet her i dag. Det var faktisk så ille at jeg ville ta livet mitt opp til flere ganger før jeg i det heletatt fikk barn. Da var jeg bare egoistisk å tenkte bare at jeg ville slippe å bli mobbet, men når jeg fikk barn så tenkte jeg ikke på den måten lenger, jeg hadde ikke bare meg selv å tenke på, uansett hvor vanskelig livet mitt var. 

Jeg kunne jo ønske at jeg var litt eldre når jeg fikk mitt første barn, men det er den tiden jeg fikk Joachim som har gjort meg sterk, og jeg ble enda sterkere når jeg fikk Marius. Selv om det har vært mange vanskelig dager/måneder eller år, så har det vært verdt det. Jeg elsker livet som mamma, og jeg er så takknemlig for at jeg er en av de heldige som faktisk kan bli det.












Jeg har slettes ikke ødelagt livet mitt av å få barn!

Følg gjerne blogge min på Instagram og Facebook!

Tiden rett etter fødselen 2012

  • 14.03.2017 - 11:35

Nå i det siste så har jeg begynt å tenke litt på fødselen. Jeg er jo faktisk halvveis i svangerskapet allerede, så det er jo ikke lenge til fødsel. Jeg har begynt å grue meg litt, men når jeg tenker på fødselen jeg hadde i 2012 så burde jeg ikke grue meg. Fødselen med Marius i 2012 gikk jo så utrolig fint. Jeg husker hvor utrolig lykkelig jeg var rett etter fødselen. 


 

Når jeg fikk Joachim så ble jo han tatt med keisersnitt, og jeg klarte nesten ikke å gå ordentlig på flere dager etterpå. Så jeg husker når jeg nettopp hadde født Marius vaginalt så var jeg så utrolig stolt, og følte meg veldig frisk når jeg gikk fra å ligge og føde med smerter, og rett etterpå så kunne jeg bare reise meg opp med Marius å legge meg i en annen seng uten smerter. Jeg følte meg så utrolig frisk å rask. Eneste når jeg hadde vondt var når jeg skulle tisse, men det er vel kanskje ikke så rart når det hadde kommet ut en gutt på litt over 3 og en halv kilo ut av meg, han var nesten 4 kilo. Men jeg slapp jo å sy og alt som var, så jeg var i lykkerus rett etter fødselen med Marius. Ikke hadde jeg noe fødseldepresjon rett etter fødselen eller, det hadde jeg med Joachim! Jeg fikk mine dager med Marius også, men det var når jeg hadde kommet meg hjem, men det var mye fordi jeg ble sliten - og som noen av dere vet så hadde jeg nok engang barnevernet på nakken, og det var nok de som tok knekken på meg. Det var så slitsomt å ha de masende på meg fra da jeg kom hjem fra sykehuset. De ble litt for slitsomme. Jeg vet dem bare gjorde jobben sin, men dem kunne ha latt meg få litt tid å ikke begynne å mase og stresse meg med engang. Heldigvis så klarte vi å vise dem at vi klarte oppgaven bra, så dem var ikke hos oss så alt for lenge. Jeg husker jeg ble så overlykkelig når de fant ut at dem ikke hadde noe behov for å følge med på oss lenger.

Men når jeg tenker på den fødselen jeg hadde med Marius, så har jeg egentlig ingenting å grue meg for. Selve fødselen gikk jo veldig bra. Det var ikke noe godt å føde, det skal jeg ærlig innrømme, men det var ikke så vondt som jeg hadde trodd eller. Man hører ganske mange skrekk historier om fødsler, men jeg tror ikke folk skal høre så mye etter det alle andre sier. Alle fødsler er forskjellige, og jeg kan ikke akkurat si at min fødsel var så veldig vond å skummel - eller det var jo vondt, men samtidig ikke. 

 

"Når blir du bestemor, mamma?"

  • 27.02.2017 - 19:30



I en god stund så har Marius spurt meg om når jeg egentlig har tenkt til å bli bestemor. Tenk det, han har begynt å spørre om det allerede. Han skjønner nok ikke helt hvordan dette foregår enda. 

Jeg sier til han at jeg ikke blir bestemor før han og Joachim har blitt voksne, og får barn. Så det er mange år til jeg blir bestemor! Marius prater på barn heletiden, og sier nesten hver eneste dag - at når han blir voksen så skal han ha barn. 

Joachim begynte å snakket om at han var litt usikker på hva han ville bli når han ble stor, men en ting var sikkert - det var det at han skulle iallefall bli russ, fordi det så veldig morsomt ut. Og den drømmen tror jeg de fleste unge som er helt slukt i russekort tenker. Men i det Joachim sa det, så kom Marius med den igjen - jeg skal ikke bli russ, jeg skal bli pappa. Og Joachim faller i latter, og prøver å sier det at han må jo gå på skolen, og få jobb og kjøpe seg hus før han kunne bli pappa. Marius var heldigvis enig i den, men det var fremdeles veldig viktig å få frem det at han skulle bli pappa. 

Litt skremmende at han allerede har begynt å tenke mye på det allerede, og at han maser på når jeg kan bli bestemor, men forhåpentligvis så er dette bare noe han sier nå. Han er ikke gamle gutten enda, så jeg håper for all del at han forandrer mening når han blir eldre. Jeg håper på å få masse barnebarn, men jeg håper selvfølgelig at barna mine skal ha utdanning og være i full jobb, og ha et stabilt forhold og eie et hus før dem tenker på barn. Alle foreldres drøm er vel at barna skal få den utdanninga de vil ha, og at alt er på stell før barn kommer inn i bildet. 

Det var jo også drømmen til moren min når det gjaldt meg, men helt slik ble det jo ikke. Så man vet jo aldri, og i og med at jeg selv er ung mor så kommer jeg ikke til å kappe av de fingrene hvis dem blir pappa som ung, men jeg skal prøve alt jeg kan for at dem ikke skal følge mine fotspor. Det å være ung mor har ikke vært lett. Men på en annen side, så tror jeg ikke gutter er like tidlig ute som det jeg var. 

Joachim er heldigvis veldig på den at han skal ha utdanning, og jobb før han skal ha noe barn. Han var ikke engang sikker på om han noen gang ville ha barn eller, men det kunne jo hende at han ville ha det en gang i fremtiden, men det var ikke akkurat noe han tenkte på nå. Og heldigvis for det, tenker jeg, haha. 

Joachim har nok også virkelig skjønt hvor vanskelig ting har vært for meg når jeg fikk han så ung. Han bodde jo til og med hos moren min, og kalte henne for mamma. Så han har opplevd veldig mye, og jeg å mamma har ikke vært redde for å si hvordan alt har vært, og hvorfor ting har vært sånn det har vært. Joachim har vært veldig forståelsesfull når det gjelder alt som har skjedd, og vi har sagt at mye av grunnen for at ting har vært slik det har vært, er fordi jeg ble mamma som alt for ung. Så det er ikke noe smart å få barn alt for tidlig. 

Så når det gjelder Joachim, så er jeg ikke så redd for å bli bestemor alt for tidlig. Jeg har ikke trua på at Joachim kommer til å få barn som alt for ung, men må si jeg blir veldig skeptisk på Marius, haha. Neida, det er nok bare noe han sier nå. Jeg håper jo selvfølgelig på at de begge to får barn en dag. Men helst når alt er på stell, og dem har fått opplevd livet litt, og i alle fall har et stabilt fohold og har den jobben de vil ha, og at de eier sitt eget hus. 

Så forhåpentligvis så er det veldig, veldig mange år til jeg blir bestemor! Men det er litt morsomt å høre på Marius når han prater på det heletiden, haha!

Gratulerer med morsdagen alle mødre!

  • 12.02.2017 - 13:03

I dag er det morsdag, og det er mødre som skal få mest oppmerksomhet i dag. Vi pleier ikke å gjøre så veldig mye ut av morsdagen og farsdagen sånn egentlig. Det er jo i teorien barna som skal overraske mødrene sine, og ikke samboeren din. Her i hus så har vi aldri feiret morsdag og farsdag. Men uansett så synes jeg det er viktig å bare gratulere mødrene, og at vi kan få litt mer oppmersomhet en ellers. 

Det å være en mamma er en veldig stor oppgave, og det vet jeg alt om! Jeg er mamma til to gutter, og jeg skal ærlig innrømme at det har vært utfordrene, og det er fremdeles veldig utfordrende. Vi foreldre er de viktigste i barnetsliv, og vi mødrene har gått med de barna i 9 måneder før de kom til verden til og med. Vi mødre blir på mange måter bedre kjent med barna en noen andre med tanke på at vi har kjent de i magen og vi har ofret mye for å få de barna vi har. 


 

Selv om det å være mamma er en stor oppgave, og et veldig stort ansvar så er jeg overlykkelig for at jeg er mamma. Jeg har i hele mitt liv drømt om å få bli mamma, og nå er jeg mamma til to gutter, og venter nok engang et barn.

Jeg synes at alle mødre som er der for barna sine skal få en klapp på skulderen. Det er et stort ansvar, og en fryktelig stor jobb å være mamma, men det er så verdt det.


 

Så gratulerer med morsdagen alle mødre der ute. Dere gjør en god jobb, og dere er en god mor selv om det ikke føles slik alltid. Barna dine elsker deg høyere en alt annet, og en god mor elsker også barna sine høyere en alt annet! Det er et mirakel og en utrolig spennende og krevende oppgave vi har hatt, og kommer til å ha fremover!♥

Tina - Venter mitt tredje barn i en alder av 22 år

Ble mamma for første gang som 13 åring, og fikk mitt andre barn som 16. Jeg flyttet også for meg selv som 16 åring, sammen med min samboer. Nå er jeg gravid igjen med barn nummer tre i en alder av 21 år! Noe du lurer på kontakt meg på epost tinaandreassen@outlook.com

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no