Mammaentiltre | 22 år, og alenemamma til tre gutter!

SheIn -Your Online Fashion Cardigan Sweaters

Den verste barseltiden

  • 20.08.2017 kl.19:49

Barseltiden min ble ikke helt som forventet. Jeg fikk ikke ha min egen sønn på rommet mitt den første natten engang. Jeg hadde han på rommet fra da jeg kom innpå rommet til leggetid, og da kom det ei som jobbet der som ville ta med seg Niklas for å se litt på han, og det var på grunn av fødselen jeg hadde. Men hun kom aldri tilbake igjen med han, og da fikk jeg også høre i etter tid at derfor han ikke kom tilbake var fordi han mistet pusten sin, så de måtte gi han oksygen for å få han tilbake, så da hadde de han på overvåkning i to dager. Han kom seg veldig så de regnet med at alt var i orden igjen, så jeg fikk han tilbake igjen på rommet mitt den tredje dagen. Jeg ble så fornøyd for at jeg endelig kunne få barnet mitt sammen med meg igjen. Men jeg tok gleden på forskudd, for plutselig så fikk han puste problemer igjen, og det skjedde spesielt når han skulle ha mat. Han ble også helt slapp hver gang han spiste, og det var jo mye fordi han mistet pusten, så vi fikk ikke i han noe spesielt med mat. Så han gikk ned alt for mye en det som er normalt når babyen er født, og det tok lang tid før vekten hans snudde seg. Når vekten hans først snudde seg så gikk han bare opp 3 gram, og han tok ikke mer en 20-30 ml på flaska. 

 


 

 

 

 

Han hadde så mange metningsfall mens vi lå på sykehuset, så de på lillehammer måtte til og med ringe til rikshospitalet for å høre hva de kunne gjøre med han. De vurderte å ta oss inn til Oslo for at de skulle ta et rør ned i halsen på han, og se hva som egentlig var galt. Hvis det var det dem kanskje trodde det kunne være så kunne det hende at de måtte brenne bort noe i halsen på han. Jeg gikk rundt og visste ikke hva som kom til å skje, og var rett og slett livredd for at de skulle gjøre en operasjon på han. Etter vært så fikk jeg beskjed om at de ikke ville gjøre noe med han, så jeg måtte ligge på sykehuset litt lenger for å se om ting roet seg. Det gjorde det heldigvis så det ble ikke noe tur til rikshospitalet allikevel, og det er jeg overlykkelig for. De på rikshospitalet ville helst ikke gjøre noe med han, fordi det var en stor risiko å gjøre det de skulle gjøre, så de håpet på at de kunne få slippe å gjøre noe med Niklas. 

På førsten mens Niklas lå oppe på overvåkning, så måtte jeg ligge nede på barsel avdelinga. Der følte jeg meg veldig mislykket. Jeg gikk mye rundt i barsel avdelinga uten babyen min, mens jeg sa alle de andre fornøyde og blide foreldre som trillet rundt med sine små. Mens jeg hadde barnet mitt et annet sted, og jeg kunne ikke ha tid sammen med han alene. Når jeg skulle sitte med han så måtte jeg sitte å passe på masse ledninger, og det var mange ansatte som satt der, og andre foreldre med sine barn. Så jeg hadde ikke noe alene tid med Niklas de første dagene. Etter vært så fikk jeg heldigvis vite at de hadde et ledig rom til meg oppe, sånn at jeg skulle få slippe å være på barsel avdelinga. På det rommet var det også tv på rommet, så dagene gikk litt bedre når jeg kom meg opp. Jeg brukte uansett masse tid innpå rommet der Niklas lå.

Etter vært så kunne jeg til og med få lov til å ha han innpå rommet sammen med meg, men da måtte jeg ha med meg den marskina som målte alt med han, sånn at de som jobbet på avdelinga fikk se om alt sto bra til selv om jeg hadde med meg han i et annet rom. På min siste natt på sykehuset før hjemreise så fikk jeg ha han innpå rommet sammen med meg om natten. Jeg var så utrolig fornøyd, og han hadde også fått av seg alle de ledningene. Alt gikk så utrolig bra, så jeg kunne faktisk få lov til å reise hjem den søndagen istedenfor på mandag. Jeg som egentlig bare skulle ligge på sykehuset i en natt endte opp med å ligge på sykehuset i 10 dager. 


 

 

Jeg har alltid følt litt skyldsfølelse for det som har skjedd. Jeg tenker nemlig litt sånn - tenk hvis jeg hadde valgt keisersnitt med engang istedenfor å prøve meg på setefødsel, så er det kanskje ikke sikkert at det som skjedde hadde skjedd. Men det vet jeg faktisk ikke. Det kunne ha skjedd det samme uansett, men jeg føler fremdeles på den skyldsfølelsen.

6 Kommentarer

Keisersnittmamma

20.08.2017 kl. 20:05
Kjenner ingen skyldfølelsen!Men vettu du gjorde det du følte på det tidspunktet ble greit!:)Begge mine fikk start vansker nr 1 timer etter ks fødsel(bedret seg på dag nr2)Nr 2 ble først rådorlig 4dager etter ks fødsel.Så det kunne skjedd uansett!!Selv sitti med maskiner,sonde,personal som var tilstede.Så ikke bit av deg hode på den!:)
Keisersnittmamma: Ja det er sant. Det kunne ha skjedd uansett, og mest sannsynlig så er det jo ikke min feil.

Så leit å høre at du også har vært igjennom noe sånt! Men det viktigste er jo at alt er bra nå :-)

siljestavne

22.08.2017 kl. 20:02
Utrolig trist å lese, men ikke klandre deg selv for dette :) kunne som du skrev skjedd uansett, sånt kan man aldri vite!
siljestavne: Ja det er noe jeg ikke vet, og noe jeg aldri kommer til å vite. Men det viktigste er selvføgelig at alt ble bra til slutt ;-)

Karoline

10.09.2017 kl. 00:16
Kjenner meg godt igjen i følelsen om å gå rundt på barsel uten babyen.. Her skal du sove, spise og dusje og alt du ser rundt deg er nybakte mødre som triller eller bærer rundt på babyene sine.. Mens min? Den ligger på neonatal, den.. Den første natta hadde jeg fiktive spark i magen. Han manglet fra meg, jeg hadde hatt ham trygt i magen og nå var han ute og borte.. Dag 3 ble jeg flyttet til pasienthotell. Dag 7 fikk vi rom på avdelingen. Totalt et opphold på 13 dager. Født 35+2, underutviklede lunger og gulsot. Helt fin i dag, heldigvis. <3
Karoline: Huff så trist å høre at du har opplevd det sånn. Men bra at alt er i orden nå. Det er ikke noe koselig å være borte fra barnet sitt. Og på den tiden så er vi jo så følsomme også, og det gjør det ikke akkurat noe lettere. <3

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits